Følelsen du får når du vet du har tatt skikkelig i. Og musklene er så sliten at det gjør vondt å le. Å se forbedringene, og at du klarer mer gang for gang. Den tilfredstillelsen.  Og motivasjonen reiser seg opp i skyene, til å bare kommer seg ut i kulden, og den lille mestringsfølelsen du får etterpå når du skjønner at det ikke var så gale likevel.

Da kjenner du at du lever.