På en måte så er ting så rart nå. Plutselig så føler jeg at jeg har så mye meninger om alt, men holder meg god for å si noen egentlig. Unnatt til Espen. Han får høre de hvis han spør eller vi snakker om temaet. Men nå tar det slutt. For ut må de en eller annen gang. Det at jeg tenker for mye er jo egentlig ikke noe nytt, det vet vertfall venner og familie. Spesielt på kveldene når det er leggetid. Så ruller det så mange tanker i hodet at det har blitt en regel å ha skriveblokk og penn ved sengekanten så jeg kan skrive på noe annet enn mobilen. Mobilen er til for å få deg våken på morraen, ikke på kvelden. Så det har blitt min løsning.
Hvordan er det folk egentlig fikser det? Er alle så trøtte hver kveld at de bare stuper til sengs og sovner før hodet har truffet puten? For det skjer en gang i blant hos meg. Men til og med etter mange timers våkenhet, arbeid, trening og lesing så ender jeg opp med å tenke “oi, det må jeg huske å gjøre i morgen.” eller “lurer på hvordan folk lærer hunden sin opp til å gå høyre/venstre.” Det værste er at jeg ikke har hund en gang, men to marsvin. Så setter kanskje alle seg ned og bare mediterer ut og bort alle tankene sine, eller klarer folk å tenke de ferdig? Jeg tror til og med at jeg ikke er ferdig å tenke etter jeg har sovnet, siden jeg drømmer så himla mye hver natt.
Akkurat nå går alle tankene mine mot hva som egentlig har skjedd her i Farsund, hva vi har gjort og lært. At vi faktisk skal pakke og flytte neste uke. Og mer detaljer som hva jeg skal begynne å pakke ned, hvor jeg skal i det hele begynne. Hvordan vi skal romstrere alle tingene våre i den nye leiligheten.
Utdanning er også noe som tar stor plass i dette lille hodet. Hva vil jeg bli? Det er jo hovedgreien man bør vite når man er enogtyve år. Jeg vet hva jeg liker å gjøre såklart, men hvordan kan en tjene penger på det. Det er ikke få ganger jeg har sittet og tittet på universiteter og sett hva de har å tilby, hva jeg kunne tenke å studere. Alle tenker med en gang, inkludert meg selv, at en bør ha noe igjen for det etterpå, kunne få en jobb av det. Men igjen, så vil en jo være lykkelig, at det er noe en faktisk vil jobbe med, ikke en backupplan fordi det jeg egentlig vil tjener man ikke nok penger til å leve på.
Så til den store avsløringen! Jeg har da funnet en skole jeg virkelig kunne tenke å gå på. Det er en folkehøyskole med hundekjøring linje og mange bra valgfag. Så håper virkelig at jeg får oppfyllt det ønsket. Og jeg har verdens beste forlovede som støtter meg fullt ut på min drøm. Og da gjelder det jo bare å få spart opp nok penger, som det alltid kommer tilbake til. Jeg vil mye heller ha et år med noe jeg vet jeg elsker, enn å ta et random universitetsfag som jeg ikke er helt sikker på at jeg faktisk vil. Akkurat det synes jeg er litt trist. For i dagens samfunn så blir en rangert veldig etter hvor mye penger du tjener, hvor mye penger du har og hvor godt du kler deg. Det går ikke så mye i “åh, du er lykkelig i jobben din, så bra da” Og faktisk tenke at vedkommende er suksessfull på grunn av det i stedet for hvor mye penger vedkommende tjener. Jeg forventer ikke i det hele tatt at alle er enig med meg. Men ting hadde vært så fint om vi kunne gjort det vi elsker, kunne levd av det uten å leve på kanten til fattigdom såklart og vært lykkelig, at det er det som telles.
Hva mener du om utdanning og penger? Føler du også at det er typisk rangering etter økonomi i dagens samfunn?
Meg og hunden min Honny som døde 05.10.10 og litt av søskenet hennes som også er i hundehimmelen. Jeg valgte dette bildet fordi jeg elsker hunder, og var veldig glad i Honny og alle de andre hundene vi hadde, som var starten på mitt liv med hunder. Hele grunnen til at jeg vil gå på den folkehøyskolen.