Det starter i 1941. Ein Hod og araberene lever lykkelig, høster frukt og oliven og pleier jorden slik deres forfedre gjorde. 1948 kommer. Araberne tvinges ut av Ein Hod med vold og grusomhet til flykningleiren i Jenin. Der følger en historien med Hasan (faren) , Dalia (moren) og deres barn Yousef, Ismael og Amal. Grusomheten de opplever og kjenner på kroppen. Botilstandene, hvordan de blir behandlet er så voldsomt at en skulle ønske det kun var slik i et mareritt, en vond drøm. Men desverre er mye sant.
Denne boken er utrolig gripende. Har man først begynt å lese, så er det tungt å legge den fra seg. Det er utrolig godt skildret, og man får følelsen av å ha “vært i krigen” følelsesmessig. (Selv om eg aldri har vært i noe krig, så er det veldig godt detaljert beskrevet i enkelte situasjoner) Jeg satt med tårer i øynene. Man kjenner på hatet mot jødene, israelerene. Kjærligheten, både morskjærlighet og de nærmeste rundt deg. Hvordan man kommer nærmere hverandre mens man gjemmer seg og huset blir hullet ut av kuler. Man kjenner på sorgen, da en av dine nærmeste blir kidnappet og ikke vender hjem igjen. Når de du elsker høyest blit drept. Du får kjenne på den lille gleden, de små øyeblikkene. Som en enarmet dukke, en leke (Amal og Huda – de er bestevenner og hadde en slik dukke.) Gleden ved å ligge på det flate taket og se på stjernehimmelen sammen. Eller Amal sitte på fanget til sin baba Hasan og lese i bok og se på soloppgangen sammen hver morgen.
Denne boken vil jeg gi terningkast 6. Grunnet av mange av tingene jeg har skrevet over. Man kjenner det i hjerterota av å lese denne boka.
Har du lest Morgen i Jenin av Susan Abulhawa?
Er det noen bøker du kan anbefale meg å lese? 🙂
