Vi hadde en 3 dagers tur hvor vi tilbakela 1287 km,  eller 800 miles som de bruker her. Det var en utrolig flott mc tur,  og vi fikk sett strender,  fjell og fantastiske redwood. Men,  det har skjedd såpass mye,  så jeg kommer til å dele opp innleggene.

Vi begynte turen 12.00 søndag. Det ble utsatt en dag da Darren sånn halveis har knekt beinet til ene storetåa etter seilturen våres. Men han sa han var klar for turen søndag allerede. Så vi satte snuten nordover. Etter å ha kjørt igjennom Santa Monica, og ankommet Malibu tok vi oss en matpause på Neptune’s Net. Det er egentlig en sjømatsrestaurant, og et samlingspunkt for mc folk. Der fikk jeg smakt både blekksprut og musling. 

Så dro vi avgårde igjen,  nå videre mot Pismo Beach. Til sammen var turen på 5-6 timer inkludert pauser. I starten var det himla varmt og jeg holdt på å renne vekk,  men når vi kom nærmere mot San Simeon,  da ble det litt kaldere etter det. Vi så også Hearst Castle opp i fjellsiden. Det er det eneste slottet som finnes i hele USA, og det ligger i San Simeon. Men vi hadde en liten annen pitstop og kikket på selene som nøt livet på strendene.

Vi var fremme ved Pismo Beach i 5-6 tiden. Vi parkerte sykkelen der en eldre ranger dame sa det var gratis parkering, før vi gikk til nærmeste spisested for å få litt mat i skrotten. 

Så pussa vi tenna og tok med det mest viktige,  altså soveposer,  telt og tepper. Vi fikk vite at vi måtte gå forbi den offentlige delen av stranda og forbi stand plassen til ATV’ene. Men ute var det mye tåke,  kaldt og mørkt når vi begynte å gå. Vi måtte gå ca 1 til 1, 5 miles. Aner ikke hva det er i km,  men det føltes som en evighet. Og Darren merket at tåa var veldig vond å gå med på sanden da vektfordelingen blir en del anerledes. Vi kunne se noen bål dukke opp og forsvinne,  alt ettersom hvor langt vi gikk inn i tåka. Når vi ikke kunne se noe mer fant vi ut at det sikkert var langt nok,  og vi satte opp teltet og gjorde alt klart. 19.30 var vi i soveposen.

Vi sovnet ganske fort. Men 23.30 våknet vi av et himla sterkt lys og lyden av en bil kommer mot oss. Ut kommer det to park rangers,  og de vil kontrollere at vi har reservert plass til å telte,  og så sier de at vi desverre ikke er langt nok unna. Nå hadde tåka letta, og vi kunne se at vi var noen hundre meter unna hvor alle andre hadde campa. De spør også hvor vi hadde parkert. Vi forklarer hvor,  og de svarer med at det er bare gratis frem til 23.00 der. Etter det er der ikke lov å stå der og at alle får etter hvert en bot på $90.

Så vi ble enige om at han måtte tilbake og flytte motorsykkelen og jeg skulle pakke sammen teltet og det og så møtes nærmere sjøkanten etterpå.
Det skal vise seg å bli et av de mest minneverdige øyeblikkene på hele turen.

Ikke lenge etter at Darren hadde gått,  så hører jeg at det kommer noen bak meg. Soveposene og teppene var akkurat rullet sammen, og jeg snur meg rundt i troen på at Darren hadde glemt noe og kom tilbake. Men det er istedet en mann jeg aldri har sett før.
Han begynner å snakke til meg,  slenger seg ned i sanden ved teltet jeg nå har begynt å pakke ned. Han virker rastløs der han ligger og famler i posen sin etter chips og leker i sanden. Og av instinkt er jeg mest mulig hyggelig for at han forhåpentligvis ikke skal finne på noe dumt som involverer meg. Forsiktig tar jeg lommelykten på mobilen og setter i lommen min slik at det peker i hans retning og tar på meg MC hanskene. Bedre å være forberedt.
Han tilbyr meg chips flere ganger,  men jeg svarer hver gang at jeg ikke liker det. Og han snakket mye om vann, og at det sikkert var vann lenger nede hvor resten av teltene og RV’ene er. Men la til på slutten av setningen, men er sikkert mange hjemløse der nede og. Og jeg tenkte for meg selv at det så nå ut som han var en av de. Og han sa flere ganger at vi måtte gå ned og finne vann. Jeg sa nei, at jeg måtte vente på noen.

Til slutt var teltet pakket ned og av ren høflighet sa jeg at nå er jeg ferdig her og jeg skal ned mot vannkanten for å vente på min venn som flytter motorsykkelen. Han kaster seg opp fra sanden klar til å slå følge. På veien ned introduserer han seg selv,  Jakob heter han.  Når vi kom ned til vannkanten viser han sertifikatet sitt,  og unnskylder at bilde av han er så dårlig som det er. Han sa han gikk på anti-psykotiske medisiner,  ikke at han visste hvorfor han måtte det. Og så trekker han opp medisinkortene sine og prøver å gi det ene til meg slik at jeg skal skaffe han weed. Jeg takker nei. Han spør om jeg vil ha chips igjen. Jeg takker nei. Og jeg snur meg og ser ut i mørket i håp om å se at Darren kommer tilbake,  men ser ingenting.

Jakob går rundt og er rastløs og jeg føler tiden går så himla seint. På et punkt så går denne 50 år gamle mannen ned i vannet,  ruller seg i sanden der de små bølgene treffer han. Etter en liten stund kommer han opp igjen. Han gikk helt opp og løfter hånden opp mot lyset fra mobilen min. Han holder rundt en liten sandkrabbe (som han kalte det) som ligger og spreller i hånden hans. Han sier at han aldri spiser mer enn en om gangen, og han begynner å skrelle av skallet over ryggen på dyret.

Han gikk ned igjen mot vannet før han kom opp igjen. Jeg tror han skylte dyret litt etter han hadde skrelt av skallet på ryggen. Og det stakkars lille dyret spreller fortsatt med beina alle veier mens han holdt det opp mot ansiktet mitt. “This must be a male,  cause it has no eggs” sa han før han stappet dyret i munnen sin.  Og alt jeg kunne tenke på var “Darren,  hvor er du?!” mens han gikk rundt og lagde brekke lyder og ristet på hendene sine.  På slutten løftet han opp tskjorten sin så hele magen hang ut og begynte å ta på magen sin.
Det er lenge siden jeg har blitt så målløs som da. Etter at han var ferdig å brekke seg, gå rundt og riste på hendene sine og ta på magen sin så spurte han meg om jeg ville ha en. Jeg takket nei.

Heldigvis ikke lenge etter det,  etter at Jakob spurte om jeg ville ha chips flere ganger og at  vi måtte ned for vann, så kom Darren! Og jeg kunne føle umiddelbar lettelse.
Darren var veldig flink på å snakke og sa vi ville ha litt alene tid. Og jeg tror Jakob gikk også litt i frykt for om han var en gal motorsykkel mann (noe han spurte meg om tidligere,  men som jeg ikke svarte på).

Så var vi alene da. Og vi stod under tusenvis av stjerner og i flott måneskinn som lyste opp havet foran oss. Og jeg begynte å fortelle Darren hva som hadde skjedd mens han var borte. Han sa at alt var verdt det for å se det ansiktsuttrykket jeg hadde da han kom tilbake. Så vi ble å spasere langs stranden til vi kom frem til et sted vi kunne slå opp teltet. Og fikk en halvveis god natt søvn (for min del) da det var litt kaldt der.
Neste dag var det bare å komme seg opp,  pakke sammen og begynne å gå veien tilbake før vi fortsatte turen mot Big Sur og redwoods!

Ble en lang historie dette,  men litt av en dag!