Etter å ha vært på Pismo Beach, hadde vi en 3 timers tur på motorsykkelen. Vi kjørte oppover langs kysten i et utrolig vakkert landskap i Big Sur og fant en camping plass i blant store trær i redwood på Fernwood camping. Det fikk vi plass nr #52 og fikk ha sykkelen rett ved teltet, ha eget bord og et sted å lage bål.
Etter at teltet var komt opp var det å finne seg noe mat, handle litt før vi fikk tatt en dusj og krøpet ned i soveposen.
Neste dag ventet det en 10 timers mc tur hjem igjen. Den ble litt lengre fordi vi valgte å kjøre en liten omvei, så vi kunne vært hjemme tidligere. Istedet for å kjøre langs motorveien et rett strekke tilbake, noe som er kjedeligere og raskere, så valgte vi å kjøre over ørkenfjellene og mye mer svingete veier. (fra Big Sur tok vi etter hvert av inn på vei 166 mot Bakersfield og så inn på vei 33 over fjellene og sørover igjen.) Er himla glad vi gjorde det. For det var en helt fantastisk tur! Selv om ræva var veldig sår på slutten, spesielt de siste to timene, så det var godt å komme seg hjem igjen også! Men hvis noen skal til California, så kan jeg anbefale Big Sur, det er et veldig vakkert sted!
Her er ruten vi kjørte, men det tok mer enn 16 timer.
Vi hadde en 3 dagers tur hvor vi tilbakela 1287 km, eller 800 miles som de bruker her. Det var en utrolig flott mc tur, og vi fikk sett strender, fjell og fantastiske redwood. Men, det har skjedd såpass mye, så jeg kommer til å dele opp innleggene.
Vi begynte turen 12.00 søndag. Det ble utsatt en dag da Darren sånn halveis har knekt beinet til ene storetåa etter seilturen våres. Men han sa han var klar for turen søndag allerede. Så vi satte snuten nordover. Etter å ha kjørt igjennom Santa Monica, og ankommet Malibu tok vi oss en matpause på Neptune’s Net. Det er egentlig en sjømatsrestaurant, og et samlingspunkt for mc folk. Der fikk jeg smakt både blekksprut og musling.
Så dro vi avgårde igjen, nå videre mot Pismo Beach. Til sammen var turen på 5-6 timer inkludert pauser. I starten var det himla varmt og jeg holdt på å renne vekk, men når vi kom nærmere mot San Simeon, da ble det litt kaldere etter det. Vi så også Hearst Castle opp i fjellsiden. Det er det eneste slottet som finnes i hele USA, og det ligger i San Simeon. Men vi hadde en liten annen pitstop og kikket på selene som nøt livet på strendene.
Vi var fremme ved Pismo Beach i 5-6 tiden. Vi parkerte sykkelen der en eldre ranger dame sa det var gratis parkering, før vi gikk til nærmeste spisested for å få litt mat i skrotten.
Så pussa vi tenna og tok med det mest viktige, altså soveposer, telt og tepper. Vi fikk vite at vi måtte gå forbi den offentlige delen av stranda og forbi stand plassen til ATV’ene. Men ute var det mye tåke, kaldt og mørkt når vi begynte å gå. Vi måtte gå ca 1 til 1, 5 miles. Aner ikke hva det er i km, men det føltes som en evighet. Og Darren merket at tåa var veldig vond å gå med på sanden da vektfordelingen blir en del anerledes. Vi kunne se noen bål dukke opp og forsvinne, alt ettersom hvor langt vi gikk inn i tåka. Når vi ikke kunne se noe mer fant vi ut at det sikkert var langt nok, og vi satte opp teltet og gjorde alt klart. 19.30 var vi i soveposen.
Vi sovnet ganske fort. Men 23.30 våknet vi av et himla sterkt lys og lyden av en bil kommer mot oss. Ut kommer det to park rangers, og de vil kontrollere at vi har reservert plass til å telte, og så sier de at vi desverre ikke er langt nok unna. Nå hadde tåka letta, og vi kunne se at vi var noen hundre meter unna hvor alle andre hadde campa. De spør også hvor vi hadde parkert. Vi forklarer hvor, og de svarer med at det er bare gratis frem til 23.00 der. Etter det er der ikke lov å stå der og at alle får etter hvert en bot på $90.
Så vi ble enige om at han måtte tilbake og flytte motorsykkelen og jeg skulle pakke sammen teltet og det og så møtes nærmere sjøkanten etterpå. Det skal vise seg å bli et av de mest minneverdige øyeblikkene på hele turen.
Ikke lenge etter at Darren hadde gått, så hører jeg at det kommer noen bak meg. Soveposene og teppene var akkurat rullet sammen, og jeg snur meg rundt i troen på at Darren hadde glemt noe og kom tilbake. Men det er istedet en mann jeg aldri har sett før. Han begynner å snakke til meg, slenger seg ned i sanden ved teltet jeg nå har begynt å pakke ned. Han virker rastløs der han ligger og famler i posen sin etter chips og leker i sanden. Og av instinkt er jeg mest mulig hyggelig for at han forhåpentligvis ikke skal finne på noe dumt som involverer meg. Forsiktig tar jeg lommelykten på mobilen og setter i lommen min slik at det peker i hans retning og tar på meg MC hanskene. Bedre å være forberedt. Han tilbyr meg chips flere ganger, men jeg svarer hver gang at jeg ikke liker det. Og han snakket mye om vann, og at det sikkert var vann lenger nede hvor resten av teltene og RV’ene er. Men la til på slutten av setningen, men er sikkert mange hjemløse der nede og. Og jeg tenkte for meg selv at det så nå ut som han var en av de. Og han sa flere ganger at vi måtte gå ned og finne vann. Jeg sa nei, at jeg måtte vente på noen.
Til slutt var teltet pakket ned og av ren høflighet sa jeg at nå er jeg ferdig her og jeg skal ned mot vannkanten for å vente på min venn som flytter motorsykkelen. Han kaster seg opp fra sanden klar til å slå følge. På veien ned introduserer han seg selv, Jakob heter han. Når vi kom ned til vannkanten viser han sertifikatet sitt, og unnskylder at bilde av han er så dårlig som det er. Han sa han gikk på anti-psykotiske medisiner, ikke at han visste hvorfor han måtte det. Og så trekker han opp medisinkortene sine og prøver å gi det ene til meg slik at jeg skal skaffe han weed. Jeg takker nei. Han spør om jeg vil ha chips igjen. Jeg takker nei. Og jeg snur meg og ser ut i mørket i håp om å se at Darren kommer tilbake, men ser ingenting.
Jakob går rundt og er rastløs og jeg føler tiden går så himla seint. På et punkt så går denne 50 år gamle mannen ned i vannet, ruller seg i sanden der de små bølgene treffer han. Etter en liten stund kommer han opp igjen. Han gikk helt opp og løfter hånden opp mot lyset fra mobilen min. Han holder rundt en liten sandkrabbe (som han kalte det) som ligger og spreller i hånden hans. Han sier at han aldri spiser mer enn en om gangen, og han begynner å skrelle av skallet over ryggen på dyret.
Han gikk ned igjen mot vannet før han kom opp igjen. Jeg tror han skylte dyret litt etter han hadde skrelt av skallet på ryggen. Og det stakkars lille dyret spreller fortsatt med beina alle veier mens han holdt det opp mot ansiktet mitt. “This must be a male, cause it has no eggs” sa han før han stappet dyret i munnen sin. Og alt jeg kunne tenke på var “Darren, hvor er du?!” mens han gikk rundt og lagde brekke lyder og ristet på hendene sine. På slutten løftet han opp tskjorten sin så hele magen hang ut og begynte å ta på magen sin. Det er lenge siden jeg har blitt så målløs som da. Etter at han var ferdig å brekke seg, gå rundt og riste på hendene sine og ta på magen sin så spurte han meg om jeg ville ha en. Jeg takket nei.
Heldigvis ikke lenge etter det, etter at Jakob spurte om jeg ville ha chips flere ganger og at vi måtte ned for vann, så kom Darren! Og jeg kunne føle umiddelbar lettelse. Darren var veldig flink på å snakke og sa vi ville ha litt alene tid. Og jeg tror Jakob gikk også litt i frykt for om han var en gal motorsykkel mann (noe han spurte meg om tidligere, men som jeg ikke svarte på).
Så var vi alene da. Og vi stod under tusenvis av stjerner og i flott måneskinn som lyste opp havet foran oss. Og jeg begynte å fortelle Darren hva som hadde skjedd mens han var borte. Han sa at alt var verdt det for å se det ansiktsuttrykket jeg hadde da han kom tilbake. Så vi ble å spasere langs stranden til vi kom frem til et sted vi kunne slå opp teltet. Og fikk en halvveis god natt søvn (for min del) da det var litt kaldt der. Neste dag var det bare å komme seg opp, pakke sammen og begynne å gå veien tilbake før vi fortsatte turen mot Big Sur og redwoods!
Det er så deilig og avslappa energi her. Siden jeg kom hit har jeg sovet til jeg har våknet og gjort akkurat det jeg vil gjøre i øyeblikket. Utrolig deilig å bare puste ut og nyte livet (selv om jeg har gjort det hele veien, så er det likevel litt annerledes) I går så hentet Darren Harley’en som vi skal kjøre opp til Big Sur med på lørdag! Den er sykt behagelig å sitte på, akkurat som en sofa! Nå skal jeg ut og tusle ned til parken her, vil se hvordan den ser ut, før vi senere skal til seilbåten hans og sove en natt der. Ha en knall dag folkens!
Fra Costa Rica hadde jeg en 6 timers flytur for å komme meg til California. Så da var det å slå ihjel litt tid med god musikk, litt soving, litt snacks og litt rødvin. Når jeg landet så hentet Darren meg på flyplassen i LA, før vi kjørte til der han bor, i San Clemente. Og det er helt nydelig her! Siden jeg landet ganske sent søndag kveld og det var allerede mørkt så så jeg ikke så mye. Men neste dag, våknet jeg til solskinn og en fantastisk temperatur (selv om det var litt kaldt i løpet av natta da jeg har vært vant med Costa Rica temperaturer som har vært høy luftfuktighet og minst 10 grader mer).
Første dagen dro vi avgårde til Laguna Beach. Vi var innom noen kunstgallerier, og det var himla mye inspirerende kunst der! Vi dro så til stranda med A Thousand Steps beach (Laguna beach) og sjekket ut det ene bassenget som er ved stranden der. Har sett så mange bilder fra instagram som har inspirert meg til steder jeg vil se rundtom i verden, og dette var ett av de. På veien hjem igjen handlet vi litt mat før vi tok en fin liten spasertur opp i høyden for å se solnedgangen over havet! Og det er så nydelig! California er så vakker! Jeg skal bare la bildene tale for seg. Enjoy!
Av alle stedene på Costa Rica, så må Tamarindo være det stedet jeg likte minst. Jeg hørte mange si det er et klassisk turistområde og at en ikke blir anbefalt å dra dit, men jeg ville se det for meg selv, pluss at det er den letteste måten å komme seg til Liberia flyplassen også litt senere.
Turistbiten syns jeg ikke var så mye av. Det var mer de som var der fra før. Det var så intenst. Flere kom bort å prøvde å selge meg weed. Og det var mye mer roping etter deg når du gikk ned gata fra menn. Opplevde til og med en som bare tok hånden min og begynte å kysse den mens han fortalte meg hvor vakker jeg er. Og første dagen min der prøvde jeg å finne et sted å postlegge postkortene mine, og hadde fått en beskrivelse på hvor jeg skulle gå fra hosten på hostellet mitt. Men det var en litt sidegate og jo lenger jeg gikk jo mindre folk var det. Plutselig legger jeg merke til at en bil forfølger meg, kjører kjempeseint bak meg. Så kom jeg til et kryss og det var noen plakater på andre siden av vegen, så jeg gikk over veien og oppover mot de. Bilen svingte av veien og fulgte etter meg opp dit. Så da tok jeg bare å snudde fort som f og tilbake til der det var folk. Ikke så veldige behagelige opplevelser der. Syns også at stranda i både Manuel Antonio og Montezuma var mye finere, selv om det er fint i Tamarindo også. Hadde to overnattinger der før jeg tok lokalbussen til Liberia og hadde siste natta mi i Costa Rica på hotell! Det var sykt nice! Søndagen var det avgårde til California! Så stay tuned for California bilder !
Jeg vil gjerne vise enda flere gode bilder fra turen jeg hadde i nasjonalparken i Manuel Antonio. Bildene som er her er det guiden som har tatt – Efrain Vargas. Utrolig god Guide, med et utrolig godt øye for dyra rundtom. Hadde jeg gått der alene hadde jeg aldri sett så mye som jeg hadde gjort, og heller ikke lært så mye som jeg gjorde. Innholdsrik og informasjonsrik tur! Så hvis noen drar til Manuel Antonio kan jeg virkelig anbefale de!
Når vi ankom Montezuma etter mørkets frembrudd og kom til hotellet, så viser det seg at reservasjonen min ikke hadde gått igjennom. Jeg hadde veldig dårlig Internett i Manuel Antonio, så var ikke helt sikker på om det gikk eller ikke. Men heldigvis var det ikke noe problem. Så da tok vi 3 jentene et rom, med 3 senger, to av sengene var dobbeltsenger og den ene en stor enkeltseng. Utsikten var nydelig! Rett ved stranda, og når vi lå i senga, kunne vi høre bølgene skulle rett utenfor. Vi var i 2 etasje, så vi hadde balkong også med sitteplass ute.
Vi hadde to netter der. Første natta var alt helt fantastisk. Våknet til en nydelig soloppgang over havet. Og nøt resten av dagen. Gikk rundt, shoppet litt. Spiste masse god mat og jeg fikk endelig vasket litt klær.
Når kvelden kom, så kom regnet. Og det lynet og tordnet noe så voldsomt. Strømmen gikk en gang, og vi fikk en kakerlakk på badet. Vi sovnet ganske tidlig hele gjengen, men våknet halv 12 av en grusom lukt. Og hun ene begynte å kjenne på kontakter og ledninger om det var noe som snart kom til å begynne å brenne. Da går hun andre ut og så ser hun 4 menn stå på stolene og kikker litt halvskremt ned rundt seg. Da viser det seg at det er en skunk som har sluppet en kraftig en. Det stinket noe så forferdelig på rommet resten av natta. Selv neste morgen luktet det fortsatt. Så vi gjorde oss klare til å gå, fikk kjøpt oss litt mat før shuttlebilen tok oss på ferden videre til Tamarindo på vestkysten. Det var en humpete tur uten like! Så nå sitter jeg i hammocken og chiller litt ved bassenget før jeg drar ut for å se litt mer av Tamarindo.
Siste bildet med bassenget er fra hostellet jeg bor på nå. (La Botella de Leche)
Jeg bodde på Hostel plinio 2 netter. Kom frem ikke lenge før det ble mørkt og regnet høljet ned. Veldig flott Hostel, hvis en klarer å se bort i fra småkryp her og der. Eg har ikke noe problem med alle lizards’ene som krøp på veggene, men edderkopper. Neitakk. Så heldigvis ikke altfor mange av de. Fant selvsagt ut at nasjonalparken er stengt på mandager. (jeg kom frem på søndag) Så mandag tok jeg lokalbussen fra hostellet og til Manuel Antonio. Det er ca 10-15 min unna. Og det koster alltid 305 colones. Det er 4-5 norske kroner. Og stranden i Manuel Antonio var så sykt fin! Måtte tidlig avgårde da regnet begynner i 2-3 tiden der. (det er forskjellig etter hvor i landet du er)
Så jeg chillet på stranden i en del timer, sjekket ut noen lokalbutikker. Ble skikkelig solbrent med bikiniskille. Før jeg dro tilbake til hostellet.
Så på tirsdagen ble det er litt travlere dag. Det ble sent i seng kvelden før da jeg hang med to fra Israel, og var i Quepos og spiste middag sent med de. Vi møttes først i La Fortuna da vi sov på samme rom på hostellet og vi møttes helt random igjen i Manuel Antonio. Så måtte jeg pakke alt kvelden i forveien og prøve å booke meg neste overnattingssted, uten at jeg helt hadde bestemt meg for hvor jeg ville dra.
Så neste morgen var det opp halv 7, spise frokost, rydde meg selv ut av rommet, få låst inn sekkene ved resepsjonen og få tatt en guidet tur i nasjonalparken Manuel Antonio. Og for en artig tur! Vi så to dødelig giftige slanger. To forskjellige type aper (hørte den tredje). Jeg fikk sett Costa Rica største sommerfugl, som er like stor som begge mine hender samlet. (en vinge = en hånd) Vi så edderkopper, mindre biller, krabber, flaggermus, vaskebjørn, et dyr som er i slekt med vaskebjørn, men som jeg ikke husker navnet på.
Denne slangen kaller de “kiss of death”. Hvis du blir bitt mister du først synet ditt, så slutter du å puste før du får hjerteinfarkt. Det er motgift mot det, men gjelder å få det i tide.
Denne slangen husker jeg ikke hva het. Men guiden forklarte at den er så farlig og så vanskelig å se at hvis en guide faktisk ser den, så pleier de vanligvis ikke å si noe da noen turister sliter med å se den og går nærmere, så blir de bitt. Og at det faktisk er ganske uvanlig å se denne slangen før det er for seint, at vi var veldig heldig som fikk sett den.
Vi fikk sett White faced monkey og squirrel monkey. Men hørte howler monkey fra lengre inn i skogen.
Akkurat der vi gikk her var det ekstremt varmt. Det var varmt og høy luftfuktighet fra før av, men akkurat her var det på grensa. Luften var helt stillestående i tillegg.
Etter nasjonalparken så var det rett tilbake til hosteller, hente sekken og komme seg avgårde. Tok lokalbussen til Quepos og rakk akkurat lokalbussen til Puntarenas. Så tok jeg ferge i 1,5 t, og taxi enda en time før jeg ankom Montezuma samme kveld. Jeg møtte to jenter fra statene som ikke hadde overnattingsplass, så de joined meg og vi spleiset på et hotellrom ved stranda. Bilder kommer snart! Ps: Montezuma er nydelig flott!
Jeg hadde en flott natt på TripOn Open House hostel I San José. Var der kun for en natt da jeg ikke har noe særlig interesse av å se den byen, men det er et møtepunkt for mange andre steder i landet her. Og den byen er ikke akkurat kjent for å være den tryggeste heller. Jeg tok lokalbussen først fra La Fortuna til San José, det tok ca 4 timer. Hostellet jeg bodde på ligger 50 meter fra der Costa Rica’s president bor, så det er mye mer vakter og sikkerhet der i forhold til andre steder. Møtte mange artige mennesker på hostellet der også, før jeg krøp i krypinnet mitt og fikk litt søvn på øye før det var opp tidlig neste morgen for å rekke neste transport.
Så ble det lokalbussen til Manuel Antonio. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra hit i det hele tatt, men da jeg har møtt så mange mennesker på veien som anbefaler dette stedet, så var det ikke verre enn å endre “planene”. Bussturen tok ca 3 timer, og det var mye vakker natur på veien. En elv vi kjørte over var det også rundt 8-10 krokodiller i som jeg så. Og etter jeg kom frem til hostellet mitt (hostel plinio) har jeg sett papegøye, salamandere, kollibri, edderkopp (det er en ved den nederste bunken jeg egentlig skulle sove i, men ikke fanken ligger jeg nærme det, så tinga mine flytta seg raskt opp i senga over!)
Men skal innrømme at bussturen ut hit var interessant. Alt jeg visste var at hostellet heter plinio og at det ikke lå ved endestoppet. Bussjåføren snakket kun spansk også, så ble enda litt mer spansktrening der. Bussen kjørte lenger og lenger ut i regnskogen og jeg hadde ingen peiling på hvor jeg befant meg, før det plutselig dukket opp et lite skilt med plinio på og det var noen trebygninger her. Så jeg gikk ut av bussen, Bussjåføren lempa ut sekken min fra under bussen, sa noe raskt på spansk og for inn igjen i bussen og kjørte. Så nå sitter jeg her i loungen på hostellet og nyter alle regnskog lydene og har salsamusikken i bakgrunnen. Og kan ikke glemme den gode middagen jeg hadde på nabo restauranten zamir! De har mye god mat her nede. Nå er klokka 17.45 og det er allerede mørkt her. Får se hva jeg gjør imorgen, må definitivt få sett strendene og dyrelivet her!
I går slengte jeg meg på en ny tur med Jungle tours litt spontant. Baldi Hot springs som er ikke så langt unna hvor jeg er. Yvonne fra Nederland og jeg dro dit i 12 tiden og nøt livet til det fulle! Det er også et Resort hotel oh spa, og alt er bare helt nydelig og luksuriøst! Vi betalte $36 og det inkluderte middag i prisen. Vi dro ikke før i 9 tiden på kvelden igjen.
Det var masse forskjellige bassenger rundtom som hadde forskjellige temperaturer. De kalde bassengene var 20 grader, så var det ellers rundt 34, 37 og 47 grader. Og enda flere temperaturer imellom der også. Det var masse barer der man kunne sitte i bassenget på en “barkrakk” og bestille seg en cocktail, øl eller bare noe kaldt og godt.
Middagen var en “all you can eat in one hour buffet” Klokka 17. Noe som er luksus for en backpacker. Spiste meg så mett at nå klokka 13 neste dag er jeg fortsatt mett. Det var All slags type mat, og masse desserter, og en egen sjokoladefontene. Så himla mye fancy ting! Og det smakte helt fantastisk! Viktig å bare nyte livet og ha en pust i bakken, selv på turer hvor man gjør nye og mye ting! Og kanskje det hjelper på forkjølelsen min også. Da jeg har blitt snylta forkjøla! Har vært litt spent på om jeg har vekket noen med hosten min eller all snufsingen i løpet av natta. Når jeg først kom hit på tirsdagen var vi flest jenter, de fleste fra Canada. Men i natt var det kun meg og 5 andre gutter. Fra både Scottland, Israel og Canada igjen. Men det er mye hyggelige folk her! Har også fått mye gode tips fra andre backpackere om steder å dra til. Så Manuel Antonio har blitt et aktuelt reisemål. Har bestilt meg en til natt her i La Fortuna, før jeg drar i morgen tidlig.
