I dag har vi blitt tatt med på en utflukt til Oslo med presten vår. Først dro vi til det som er i dag museum. Villa Grande, Holocaust museum. Det var ganske fin tur, og vi fikk vite mye om hva som skjedde med jødene, og fikk lese historier og masse navn på de drepte i Norge.
Følelsen du får når du vet du har tatt skikkelig i. Og musklene er så sliten at det gjør vondt å le. Å se forbedringene, og at du klarer mer gang for gang. Den tilfredstillelsen. Og motivasjonen reiser seg opp i skyene, til å bare kommer seg ut i kulden, og den lille mestringsfølelsen du får etterpå når du skjønner at det ikke var så gale likevel.
I dag morges skulle eg ut med bosset. Og det som slår meg tilbake og blir så stiv at det ser ut som eg går i rett. Snøen haler ned og det er helt hvitt ute. Allerede? Kom bare sånn PANG over natten. Men nå som den er komt, håper eg den forblir slik, at vi ikke får sørpesnø! Noen av dere som har fått snø der dere bor?
Ellers har eg kommet godt til rette i mitt nye reir her på Gardermoen militære flystasjon, og blitt kjent med enda flere (!) Folk kommer og går hele tiden. Merker at eg savner mange av trynene eg har blitt splittet fra. Folk kommer og går og dimmer og permer hele tiden jo!
Er kjempespent. I morgen flytter eg til Gardermoen, og møter det med postiv innstilling og aner ikke hvordan det er der. Gleder meg! Tenk at permen min har gått så fort! Det føles som om disse 11 dagene har hengt seg på en racerbil og satt gasspedalen i bånn!
Og selv om det bare har gått en dag. Fytti katta, eg er så fornøyd med lufteplet* mitt. Tenker ofte reklamer sier ekstra mye for å få solgt, men denne tar kaka! (Eller kanskje det er skolepcen som er ekstra treig og kranglete?)
Og i dag stod eg opp tidligere enn solen, og stod ute og ventet på at den skulle stå opp. Det var fint.
#Osterøy
Og hva gjør dere på til vanlig?? For mine nye hobbyer er jo vaske klær, pusse våpen og pusse sko.. Så plutselig kom eg hjem, og skulle gjøre vanlige ting, og hva var det?