Tiden går utrolig fort nå egentlig. Det har kommet nye folk, der i blant ny jente på rommet. Kjempe koselig jente. Så langt har alltid de andre folkene eg har jobbet med dimmet og forlatt oss, som vi savner mye. Og nå er det plutselig mitt kull sin tid til å forlate alle de som kom etter oss. Selv om vi er tildels dimmeklar og vertfall klar til å “move on” med livet, så blir det nesten emosjonelt å pakke sammen alle tingene, og vite at mange av menneskene du har møtt på din vei, kommer du mest sannsynlig aldri til å se igjen. Selv om eg kommer til å holde kontakten med mange. Men følelsen, når du står på rommet og pakker sammen tingene dine, og vet at du ikke ser makkeren din hver morgen. (morgentryner og hårsveiser er undervurdert, det lager så god stæmning.)
Nå står vi plutselig ovenfor et helt nytt åpent hav, der vi skal kaste oss uti, og håper på at vi blir tatt i mot. Førstegangstjenesten er noe eg aldri kommer til å angre på. Med så mange bra mennesker, så mange bra erfaringer, enda flere gode minner og masse latter. Hvis noen som leser her vurderer å ta førstegangstjeneste, så kan eg anbefale det på det sterkeste. Det skader aldri å prøve : )
