Nå har jeg lest boken utroskap av Paulo Coelho. Dette er egentlig litt uvanlig utvalg for min del hvis en tenker på bokens tittel. Men når det gjelder forfatteren er jeg en ivrig leser. Han er utrolig god til å skrive, sette ord på ting, opplevelser og følelser generelt i bøkene sine. Så det er ikke uten grunn at han er en av mine favoritt forfattere. Dermed havnet denne boken også i min bokhylle.
Personlig så er jeg veldig i mot utroskap. Det er et tillitsbrudd. Enkelt og greit. Så veldig mange ganger underveis i boken tenkte jeg for meg selv “neei, ikke gjør det da.” ,”det er ikke utveien.” ,”hvorfor finne en annen mann når du har en.” “finn på noe annet med spenning da.”
Som the chicago tribune had skrevet på fremsiden av boken: “En fengslende fortelling om eksistensiell angst, ekteskapelig svik og seksuell synd.” Denne tilbakemeldingen synes jeg passer veldig godt til store deler av boken, men ikke til slutten. Helt ærlig så er det slutten til denne boken som gjør at jeg husker den som så positiv som jeg gjør. Misforstå meg rett, den er fantastisk skrevet og veldig lettlest, men det er den følelsen som han har klart å sette ord på på slutten. Den følelsen kan man ikke glemme hvis en først har opplevd den. (bare så det er sagt, det har ingenting med utroskap å gjøre.) Lykken, friheten og spenningen blandet med litt redsel.
Alt i alt gir jeg boken terningkast 5. Selv om det er et tema jeg ikke liker personlig, så er det en velskrevet bok. Den er lettlest og inneholder inspirasjon. (Da henviser jeg til mannen hennes spesielt og sjamanen.) Og en kan kanskje få et litt annet synspunkt på enkelte ting etterpå. Når jeg lukket boken satt jeg med en god følelse, noe som er bra. Det er ikke alle bøker som kan gjøre det uansett histore.
